Vi begynner med en vegg full av bilder
Når en ny gruppe starter på visuell historiefortelling, ber jeg alle skrive ut mellom femti og åtti bilder fra et arrangement de har dekket. Små kopier, billig papir, ingen finpuss. Så legger vi alt utover gulvet eller teller opp på en vegg, og for første gang ser kursdeltakerne arbeidet sitt samlet.
Det er en bevisst start. På skjermen blir bildene vurdert ett og ett, og da vinner de skarpeste og penest eksponerte. På en vegg ser du hva som mangler. Du ser at du har seksten bilder av scenen og ingen av publikum, eller mange ansikter men ingen steder som viser hvor vi er.
Tidlig på våren bruker vi ofte bilder fra vinterens lokale arrangementer, siden deltakerne da har friskt minne om stemningen. Det gjør det lettere å huske hva de egentlig ville fortelle, og ikke bare hva som ble tatt.
Å finne tråden: hva handler egentlig dette om?
Neste steg er å si høyt, med én setning, hva serien handler om. Ikke «en konsert», men for eksempel «ventetiden før de første tonene» eller «hvem som holder kvelden i gang bak scenen». Setningen er ikke en tittel. Den er et verktøy for å velge bort.
Jeg lar deltakerne gå i par og forklare serien for hverandre uten å vise bildene. Det høres rart ut, men det avslører raskt om tråden holder. Hvis forklaringen blir lang og full av unntak, er serien egentlig to historier som konkurrerer.
Rød tråd betyr ikke at alle bildene må ligne hverandre. En god serie har gjerne en vid vinkel som setter stedet, noen nære detaljer og et par mennesker i bevegelse. Tråden ligger i blikket og perspektivet, ikke i at motivene gjentas.
- Skriv én setning om hva serien handler om
- Fortell den muntlig til en annen før du velger
- Behold bilder som tjener setningen, selv om de ikke er de skarpeste
Utvelgelsen: å kutte uten å angre
Utvelgelsen tar lengst tid, og den er det mange synes er vanskeligst. Vi går gjennom veggen tre runder. Første runde fjerner dubletter og tekniske feil som ikke kan reddes. Andre runde fjerner bilder som er fine, men ikke hører til tråden. Tredje runde handler om rekkefølgen.
Jeg minner deltakerne om at et bilde som kuttes ikke er et dårlig bilde. Det passer bare ikke i denne serien. Mange legger de utvalgte bildene i en egen mappe, slik at de ikke føler at noe forsvinner. Det er også god arkivpraksis, og vi kommer inn på den i redigeringsdelen av kurset.
En serie på seks til ti bilder er ofte nok til å fortelle en kort sak fra et lokalt arrangement. Flere bilder betyr ikke mer fortelling. Det betyr som regel at leseren mister tråden underveis.
Rekkefølge og rytme
Når utvalget er på plass, flytter vi bildene rundt til rekkefølgen kjennes riktig. Jeg ber deltakerne tenke på hvordan et menneske leser: et åpningsbilde som setter stedet, noen som utdyper, et som bremser, og et som lukker. Rytmen veksler mellom vide og nære bilder, mellom lyst og mørkt.
Et vanlig feilgrep er å legge de to sterkeste bildene først. Da blir resten et anti-klimaks. Prøv heller å plassere et av de sterkeste omtrent to tredjedeler ut, og avslutt med noe stille som lar leseren puste.
Vi tester rekkefølgen ved å la en annen i gruppen bla gjennom serien uten kommentarer. Der blikket hopper over, hakker eller blir stående, ligger svakheten. Det er ofte mer lærerikt enn all teori om komposisjon.
- Åpne med bildet som setter stedet
- Veksle mellom vide og nære utsnitt
- Avslutt med et stille bilde, ikke det høyeste
Bildetekstene: korte og ærlige
Bildetekstene skriver vi til slutt, og de skal være korte. En til to setninger, sjelden mer. Teksten skal fortelle det bildet ikke kan vise selv: hvem, hvor, hva som skjedde rett før. Den skal ikke gjenta det vi allerede ser.
Jeg ber deltakerne først skrive en tekst som beskriver bildet, og deretter stryke alt som bare beskriver. Det som står igjen er ofte en liten opplysning eller en observasjon, og det er den som løfter bildet.
Husk også respekt for menneskene i bildene. Navn skrives riktig, og vi sjekker det vi ikke vet. Hvis noen står i bildet uten å ha sagt ja til å bli omtalt, tar vi det alvorlig og velger tekst deretter. Gode tekster støtter fortellingen uten å legge ord i munnen på noen.
- Fortell det bildet ikke viser selv
- Stryk alt som bare gjentar det vi ser
- Kontroller navn og opplysninger før publisering
Hva du sitter igjen med
Ved slutten av modulen har hver deltaker en ferdig serie med tekster, laget av eget materiale. Ikke et fasitsvar, men en arbeidsmåte du kan bruke igjen: skriv ut, finn tråden, kutt, sorter, skriv kort.
Mange sier at det viktigste de tar med seg ikke er en teknikk, men en vane. De begynner å tenke på serien allerede mens de fotograferer, og kommer hjem med mer variert materiale. Det skjer ikke på en kveld, men det kommer med øvelse.
Jeg tror ikke på snarveier her. Historiefortelling vokser av at du ser på egne bilder med et ærlig blikk, gjerne sammen med andre som tør å si hva de ser. Det er det vi legger til rette for i klasserommet.
En bildeserie blir til gjennom små, håndfaste valg: å se alt samlet, å si tråden høyt, å kutte, å sortere og å skrive få, presise ord. Prøv det på ditt eget materiale denne våren, gjerne med utskrifter på et bord. Du vil oppdage at fortellingen ofte allerede ligger der, og at jobben først og fremst er å fjerne det som står i veien.