Kari og den første oppgaven
Kari meldte seg på kurset tidlig i høst, og hun sa det rett ut den første kvelden: hun hadde fotografert i flere år, men aldri turt å snakke med menneskene foran kameraet. Bildene hennes var pene, men de manglet noe. Hun ville forstå hvorfor portrettene av fremmede ble stive, mens bildene av familien var levende.
Oppgaven på modulen om intervju og møte med mennesker var enkel å si og vanskelig å gjøre: finn en person fra nærmiljøet, forbered en kort samtale og lag ett portrett som utfyller det personen forteller. Kari valgte en mann fra et lokalt amatørteater, som hun hadde sett på scenen flere ganger uten å ha snakket med.
Jeg er hovedinstruktør, og jeg satt ved siden av henne da hun planla. Hun var nervøs, men hun var også nysgjerrig, og det er en bedre drivkraft enn selvtillit. Nysgjerrighet gir deg spørsmål du faktisk vil ha svar på, og det merker den du spør.
Forberedelsen som tok bort frykten
Vi brukte nesten like lang tid på forberedelsen som på selve møtet. Kari satte seg inn i hva teatergruppen hadde satt opp, leste et par programtekster og skrev ned hva hun lurte på. Deretter strøk hun halvparten av listen. Spørsmål som kan besvares med ja eller nei bærer ikke en samtale, og hun merket selv hvilke som døde ut på papiret.
Hun lærte også å tenke på bildet allerede mens hun skrev spørsmål. Hvis hun ville vise hendene til en som snakker mye med kroppen, måtte hun legge opp til en samtale som fikk hendene i bevegelse. Forberedelse handler om å vite hva du leter etter, uten å bestemme på forhånd hva du skal finne.
Til slutt øvde vi høyt, jeg som gjest og hun som intervjuer. Det føltes litt dumt i to minutter, og så merket hun at stemmen ble roligere. Det er en grunn til at vi gjør dette i klasserommet før det gjelder ute.
- Les deg opp på personen og arrangementet, men la være å stille alle svarene på forhånd
- Skriv fem til sju åpne spørsmål, og stryk de som kan besvares med ett ord
- Tenk på hvor bildet skal tas og hva det skal vise som ordene ikke sier
Selve møtet: lytt mer enn du snakker
Kari møtte ham på en kafé nær teateret, med kameraet i vesken de første ti minuttene. Det var hennes eget valg, og det var smart. Vi lærer bort at du først skal være et menneske og deretter en fotograf. Når kameraet kommer frem etter en god samtale, har den du møter allerede sluppet skuldrene.
Hun stilte det første spørsmålet fra listen og lot så samtalen gå dit den ville. Det var der hun oppdaget noe viktig: det beste svaret kom etter en pause. Når hun ventet ett sekund lenger enn det som føltes komfortabelt, fortsatte han å fortelle, og da kom historien om hvorfor han startet med teater som voksen.
Hun noterte seg små ting underveis, slik som at han alltid rettet på ermet når han ble usikker. Slike detaljer er nyttige for portrettet, ikke for å avsløre noen, men for å vise den personen som faktisk sitter der.
Portrettet som fulgte historien
Da kameraet kom frem, spurte Kari om det var greit, og forklarte kort hva hun ville lage. Åpenhet om hva bildet skal brukes til er både respektfullt og praktisk, fordi folk slapper av når de vet hva som skjer. Hun brukte vindusluset ved bordet, uten ekstra utstyr, og holdt seg til to eller tre enkle utsnitt.
Det beste bildet ble ikke det mest oppstilte. Han hadde nettopp fortalt om første gang han stod på scenen, og smilte litt skjevt mens han lette etter ordene. Kari trykket av i det øyeblikket og holdt kameraet oppe litt til. Det var ikke lykke, det var timing hun hadde øvd på i modulen om arrangementer.
Portrettet fikk en kort bildetekst på to setninger, hentet fra noe han selv hadde sagt. Sammen holdt bilde og tekst en liten fortelling, og det var akkurat det oppgaven gikk ut på.
Hva Kari tok med seg videre
Etter oppgaven var det ikke teknikken Kari snakket mest om. Hun sa at hun hadde sluttet å se på intervjuet som en prøve hun kunne stryke på. Det var en samtale mellom to mennesker, og kameraet var bare en av tingene på bordet.
Hun har siden brukt den samme arbeidsmåten på andre oppdrag, blant annet da hun fotograferte en utstillingsåpning for et lokalt lag. Hun kom tidlig, snakket med noen av de involverte og hadde en klar idé om hvem hun ville ha portretter av før noen sa ja eller nei.
Det er ikke en garanti for at alle intervjuer går bra. Noen ganger er folk stille, og noen ganger er lyset elendig. Men Kari vet nå hva hun kan gjøre med det hun har, og det er mer verdt enn en perfekt plan.
- Lag en kort avtale om hva bildet skal brukes til, og si den høyt
- Ta kameraet frem først når samtalen har funnet sin egen rytme
- La pausene stå, for det er ofte der det beste svaret kommer
Karis historie viser at et godt intervjuportrett begynner lenge før kameraet kommer opp. Det handler om forberedelse, et par gode spørsmål, tålmodighet med stillhet og respekt for den du møter. Teknikken kan du øve på. Evnen til å være til stede lærer du ved å gjøre det, gjerne først i trygge rammer, så ute blant folk, og så igjen.