Hvorfor vi starter med ett enkelt lys
I portrettmodulen bygger vi oppsettet fra bunnen, én lyskilde om gangen. Det er en vane jeg har hatt med meg gjennom ti år som portrettfotograf: har du forstått hva én softbox gjør med et ansikt, kan du lese nesten ethvert oppsett du ser senere. Deltakerne får derfor ikke et ferdig diagram å følge, men en modell, en softbox på stativ og en reflektor, og så får de flytte på dem.
Midtvinters har vi lite dagslys å konkurrere med, og det gjør studioet til et godt sted å øve. Rommet er mørkt nok til at du ser nøyaktig hva lampen din bidrar med. Du slipper skyer som endrer seg mellom hvert bilde, og du kan gjenta et oppsett til du ser forskjellen mellom ti centimeter høyere eller lavere.
Avstand og vinkel: to grep som forandrer alt
Det første deltakerne legger merke til, er at softboxen blir mykere jo nærmere den står modellen. En stor flate nær ansiktet gir myke overganger mellom lys og skygge, mens samme lampe langt unna gir hardere kanter. Vi tar alltid en serie der kun avstanden endres, slik at du ser det med egne øyne og ikke bare hører det av meg.
Vinkelen er det andre grepet. Står lyset rett foran, blir ansiktet flatt. Flytter du det 45 grader til siden og litt over øyehøyde, får kinnbenene og nesen form. Går du enda lenger rundt, får du et dramatisk bilde der halve ansiktet ligger i skygge. Ingen av delene er riktig eller galt, men du bør velge det bevisst og vite hvorfor.
- Nær lyskilde gir mykere skygger
- Lang avstand gir hardere kanter
- 45 grader til siden gir tydelig form
- Rett forfra gir et flatt uttrykk
Reflektoren som stille hjelper
Reflektoren er det billigste utstyret i studioet og det som oftest blir undervurdert. Plassert på motsatt side av softboxen sender den lys tilbake i skyggesiden og løfter detaljene der. Hvor mye du fyller på, bestemmer du ved å flytte den nærmere eller lenger bort, og du ser effekten med en gang.
Vi bruker både hvit og sølvfarget flate. Hvit gir et dempet, naturlig tillegg, mens sølv gir mer punch og kan fort bli for skarpt på ansikter. Jeg ber deltakerne holde reflektoren selv for hverandre, for da lærer de også hvor lite som skal til. Ofte er det et par centimeters justering som skiller et trett ansikt fra et levende.
Samme modell, tre stemninger
En øvelse jeg liker godt, er å la deltakerne lage tre portretter av samme person uten å bytte klær eller bakgrunn. Ett skal virke varmt og rolig, ett alvorlig og ett lekent. Det eneste som får endres, er lysets plassering, avstand og hvor mye reflektoren fyller.
Resultatet overrasker nesten alle. Et mykt, lavt sidelys med god fyll fra reflektoren gir ro. Et hardere lys litt høyere og uten fyll gir alvor. Lekent oppstår ofte når lyset er stort, nært og nesten frontalt, og modellen får være i bevegelse. Poenget er at stemningen ikke bare kommer fra modellen, men fra valgene du tar bak kameraet.
Veiledning av modellen mens du justerer lyset
Lyset er bare halve jobben. Den som står foran kameraet, vet ofte ikke hva hen skal gjøre med hendene eller blikket, og da hjelper det lite med perfekt belysning. Vi øver på å snakke rolig underveis, gi små, konkrete beskjeder som «se litt mot vinduet» eller «slipp skuldrene», og å si fra når noe fungerer.
Deltakerne bytter på å være modell, og det er nyttig av flere grunner. Du kjenner selv hvor ubehagelig varme lamper og et rolig kamera kan være, og du forstår hvorfor tålmodighet gir bedre bilder. Etter et par timer er stemningen i rommet vanligvis så avslappet at de beste portrettene kommer nesten av seg selv.
Hva du kan ta med deg videre
Du trenger ikke mye utstyr for å fortsette hjemme. En softbox eller et stort vindu, en hvit flate til å reflektere og en venn som tåler å sitte stille, gir deg alt du trenger for å øve. Det viktigste er å endre én ting om gangen og se på bildene etterpå, ikke bare på skjermen bak kameraet.
Portrettbelysning er håndverk som sitter i hendene etter hvert, og den kommer gjennom repetisjon, ikke gjennom regler. Kurset gir deg tid, utstyr og veiledning til å prøve, men utviklingen skjer i takt med hvor mange ganger du faktisk stiller lampen på nytt og ser hva som skjer.
- Endre én ting om gangen
- Sammenlign bildene side ved side
- Bruk et stort vindu som softbox
- Øv på å gi korte, rolige beskjeder
Et godt portrett begynner sjelden med dyrt utstyr, men med at du forstår hva lyset gjør. Softboxen former, reflektoren fyller, og avstand og vinkel bestemmer stemningen. Vi bruker de mørke ukene til å øve rolig i studioet, og du blir trygg nok til å gjøre egne valg uten å lete etter fasit.