Hun kom med et kamera i skapet
Karin meldte seg på kurset tidlig i sommer. Hun hadde et speilreflekskamera som hadde stått i skapet i flere år, og hun sa det rett ut: bildene hennes av familien så flate ut, og hun skjønte ikke hvorfor. Som instruktør i intervju og fortelling er jeg ikke den som vanligvis står i studioet, men jeg fulgte henne gjennom portrettmodulen fordi hun også ville lære å fortelle om menneskene hun fotograferte.
Det første hun spurte om var hvilket utstyr hun måtte kjøpe. Svaret var ingenting nytt. Vi brukte en softbox, en reflektor og et lerret, og hun brukte sitt eget kamera. Poenget med modulen om portrettbelysning i studio er at du lærer å se lyset før du bestemmer deg for hva du trenger mer av.
Å se hvor skyggen faller
Første kveld stilte jeg Karin foran en venn som hadde sagt ja til å sitte modell. Hun tok et bilde med lampen rett forfra, og så på skjermen. Ansiktet var jevnt opplyst og helt uten dybde. Jeg ba henne flytte softboxen en armlengde til siden og litt opp, og ta nytt bilde uten å røre noe annet.
Forskjellen kom som en overraskelse for henne. Skyggen under kinnbenet ga ansiktet form, og øynene fikk et lite lysglimt. Hun sa at hun aldri hadde tenkt på at lys hadde en retning. Det er ofte slik det begynner: ikke med teknikk, men med at du plutselig legger merke til hvor skyggene ligger i et rom.
- Flytt lyskilden, ikke modellen
- Endre én ting av gangen
- Se på skyggen, ikke bare på lyset
Reflektoren som snudde stemningen
Andre kveld introduserte jeg reflektoren. Karin satte den på motsatt side av softboxen, vendt mot modellens ansikt, og fikk myket opp skyggene på den ene siden. Hun prøvde hvit, så sølv, og la merke til at sølv ga et hardere, kjøligere preg enn hvit.
Så fikk hun en oppgave: lag to portretter av samme person som ser ut som om de er tatt på ulike tider av døgnet. Hun flyttet lyset lavt og nær for det ene, og høyt og lenger unna for det andre. Resultatet var to bilder med helt ulik stemning, og hun lo da hun innså at modellen knapt hadde beveget seg. Det var da hun begynte å styre lyset i stedet for å akseptere det.
Modellen er også et menneske
En del av modulen handler om å veilede den du fotograferer. Karin var stiv i begynnelsen, og det smittet over på modellen. Ingrid Haugland, som underviser i dette, minnet henne på å snakke underveis, gi enkle beskjeder om haken og skuldrene, og la det være pauser mellom bildene.
Karin tok med seg en vane herfra som jeg setter pris på som intervjuinstruktør: hun begynte å spørre modellen om noe helt annet enn bildene mens hun justerte lyset. Skuldrene falt, og de beste utrykkene kom i stilla mellom to utløsere. Det handler om respekt, og det merkes i bildene.
Det hun gjorde annerledes etterpå
Mot slutten av modulen satt Karin med en liten serie på fem portretter. Vi gikk gjennom dem sammen, og hun valgte selv ut det hun mente var best, og begrunnet det. Hun pekte på øyelyset, på hvordan skyggen la seg langs halsen, og på at bakgrunnen ikke tok oppmerksomhet.
Hun hadde fortsatt feil igjen: en reflektor som sto litt for lavt, en hånd som havnet i utkanten. Men hun så dem selv, og visste hva hun skulle gjøre neste gang. Det er et realistisk utbytte av noen kvelder i studio. Du blir ikke ferdig, men du får øyne for det som skjer i bildet.
- Velg ut selv og forklar valget
- Merk deg hva som ikke fungerte
- Gjenta det som fungerte med ny modell
Hva du kan ta med deg
Karins erfaring er ikke uvanlig. De fleste som kommer til portrettbelysning har et kamera og et inntrykk av at bildene mangler noe. Det som mangler er som regel lyskontroll, ikke dyrere utstyr.
Hvis du vil prøve selv, kan du gjøre som hun: sett deg ned med én lampe, én reflektor og én villig venn. Ta samme portrett fem ganger, og flytt bare lyset. Se på hva som skjer med skyggen. Du trenger ikke et fullt studio for å begynne å forstå hvorfor ett ansikt kan se ut på så mange måter.
Karin ble ikke portrettfotograf over noen kvelder, og det var heller ikke målet. Hun fikk et blikk for lys og skygge, litt trygghet i å veilede en modell og en liten serie bilder hun var stolt av. Det er et ærlig og nyttig utbytte av en studiomodul. Neste gang du ser på et portrett, kan du spørre deg selv hvor lyset kommer fra, og hva som hadde skjedd hvis det kom fra et annet sted.